Du er her:
Nedlastbare filer:Last ned kildefilLast ned pdf
KildekodePDF
Innledning til Catilina, 1. versjon
ført i pennen av Vigdis Ystad
SPRÅKET I CATILINA
Da Catilina ble utgitt i 1850, var offisielt norsk skriftspråk i hovedtrekkene likt dansk. Ibsen følger denne normen i første del av sitt forfatterskap. Men i begge land var det språkfolk og skjønnlitterære forfattere som i større eller mindre grad avvek fra offisielle regler ved å gå lenger enn disse tillot, når det gjaldt å tilpasse ortografien til sin egen uttale eller til uttalemåter som var vanlige i samtiden. Dette gjelder også i noen grad Ibsen.
Blant samtidens språkbøker i Norge var Maurits Hansens trolig den best kjente og mest autoritative. Hans Practisk Veiledning i Modersmaalet (1825) kom i «Andet forbedrede Oplag» i 1831, og hans Norsk Grammatik (1822) kom i «Femte omarbeidede Oplag» i 1837. Den største ordbok i samtiden, Dansk Ordbog udgiven under Videnskabernes Selskabs Bestyrelse (1793–1905), var i 1848 kommet til slutten av S (T–U kom i 1863). Samtidens eneste større ordbok med fullstendig alfabet var Chr. Molbech: Dansk Ordbog (1833, utvidet utg. 1859). Der Molbech kommer til kort, finnes ofte relevante opplysninger i Ordbog over det danske sprog (ODS 1918–56). Når det gjelder fremmedord, der både Molbech og ODS er forholdsvis sparsomme, var Ludvig Meyers danske Fremmedordbog utkommet i 2. utgave i 1844. Om Ibsen kjente disse bøkene i 1849–50, er uvisst.
Den offisielle ortografien var preget av detaljer som gjengivelse av i-lyden med j og j-lyden med i i innlyd etter dansk fordeling, dobbeltskrevet lang vokal og understøttende e, dvs. stum e etter vokal i trykksterke enstavelsesord. Reglene for hvorvidt e-en var stum, eller om den var «lydelig» og altså hørte til bøyningen, var ganske kompliserte. Når Ibsen for eksempel skriver «ei» og ikke «ej», så var dette også offisiell dansk form til 1885. Det er en gjennomført konsekvens i ortografi, bøyning, orddannelse og ordvalg. Dette går klart frem når man sammenholder Ibsens språkform med Molbechs ordbok (1833).
Molbechs ordbok er ikke rent registrerende, men i noen grad bevisst normerende, både skjult (ved utelatelser) og åpent (ved tilrådinger). Et velkjent eksempel er at Molbech utelot Geburtsdag, som var vanlig, men tysk, og i stedet tok med Fødselsdag, som var mindre vanlig, men dansk. At for eksempel Uretfærd (hos Ibsen bare i Catilina) mangler hos Molbech, kan være tilfeldig (M. har Retfærd) eller tilsiktet (ordet var velkjent og er i ODS belagt fra 1796 og 1829, så Molbech har trolig kjent det).
ORTOGRAFI OG BØYNING.
Catilina begynner med «Jeg maa, jeg maa», mot «det maae vi ham indrømme». Dette er etter reglene, der «jeg maa», men «vi maae» er et av Hansens eksempelpar (1837, § 278). Ellers forekommer «de gaae», «O! tie med Sligt», «boer» o.fl. Det finnes flere forekomster av dobbeltskrevet vokal: «Jeg kjender een, der mægter os at lede», «Saa lov mig Eet», «Eensomhedens», «seer», «maaskee», «deelviis», «viid», «siig», «huult» o.fl. Dobbeltskrivningen ble brukt dels for å markere lengde, dels for å markere trykk og dels for å skape entydighet.
I likhet med Molbech skriver Ibsen «Qvindeværk» med Q, men han skriver derimot «kvægsom», mens Molbech har «qvægsom». Selv om kvæge med k ikke var helt ukjent i eldre dansk, var det en sjelden form, og kan kanskje tas som et fornorskende innslag hos Ibsen.
Andre rettskrivningsavvik skyldes hensyn til rim og rytme, og slike er ganske vanlige, for eksempel: «Underverdnen», «Virklighedens», «Udød’ligheden», «Læg’dom», og i bøyningsendelser: «da Krigen var tilende leved’ jeg / i Rolighed, til Nød det mig ernæred’; / nu er det mig berøvet, som det hed’»; «jeg skulde agte Eder, om I bored’ / jer’s Dolke ind i Catilinas Bryst; –». Utelatt bokstav markeres ofte med apostrof, oftest i utlyd i bøyningsendelser, men ikke alltid: «Og jeg, der tappert kjæmped»; «styrted».
At slike strykninger av bokstaver kunne gi bøyningen et tilsynelatende mer norsk preg, er altså tilfeldig. Derimot kan kanskje formene «hvert et Haab jeg nærte» (uth. her), «Hvad har han svart?» (uth. her; i annen utgave endret til «svaret») være norske innslag. Men de er usikre; ifølge ODS forekom begge i både dansk skriftspråk og dialekt.
I verbbøyningen er flertallsformer godt gjennomført i tidsbøyningen, for eksempel «de gaae». I imperativ er det vakling; skillet entall/flertall stemmer i «tie», «Nei, venter lidt» (flertall), men derimot: «tænk Eder kun» (flertall), «ledsag I mig» (som imidlertid ifølge tekstkritisk note må regnes som feil for «ledsager I mig»).
Som tidshjelpeverb brukes være og ha med vanlig fordeling som i dansk og eldre norsk, dvs. være ved verb som betegner bevegelse eller overgang. Dette må regnes som et avvik: «Det er Ulykke nok og dog en værre / er rammet mig, som snart I høre skal; –».
I adverbbøyningen hadde både dansk, og dansknorsk til 1907, -t i adverb på -(l)ig. Man kan dermed se om ordet er brukt adverbialt eller adjektivisk (predikativt): «[Tullia] har skjændigt mig forladt»; «det Fordærv […] / fremtræder skarpt og klarlig for min Sjæl», «det mig forundtes ikke / saa ligegyldig at imødesee / en Fremtid, da ei Mere er tilovers».
TEGNSETTING.
Også tegnsettingen i Catilina (førstetrykket) følger reglene i dansk, bl.a. med komma foran enhver leddsetning. Særlig ved linjeslutt bruker Ibsen hyppig komma sammen med etterfølgende tankestrek som markering av en tydeligere pause. Semikolon brukes riktig mellom setninger som et tegn for en pause mindre enn punktum og større enn komma.
ORDDANNELSE OG FORMVALG.
Et studium av orddannelse og ordvalg i Catilina må basere seg på en sammenligning med Molbechs ordbok (1833) samt det eldre materialet i ODS. Foruten råd om brukbarhet nevner Molbech også av og til at et ord er «nyere» eller sjeldent.
En hyppig ordtype er verbalsubstantiv på -en: Febergysen, Dvælen, Spotten, Rasen, Opvaagnen, Klynken, Klagen, «Speiden er ei min Bedrift –», «i sidste Gløden ifra Vestens Sol» (uth. her). Disse ordene faller sammen med bestemt form entall for substantiver av felleskjønn, og det kan en sjelden gang være tvil om hvilken av de to formene som er ment: «Jeg kjender Frygten ei» (uth. her); fortsettelsen, «at møde Faren stedse var min Lyst», tyder på bestemt form av Frygt.
I nomina agentis for kvinner foretrekkes -inde: Forbryderinde, Hævnerinde, Sværmerinde.
Enkelte formvarianter bidrar til det arkaiserende høytidspreg som er typisk for ordvalget i Catilina. Hvo for hvem og hvi for hvorfor er vanlig. I «Holdt inde!» er holdt hos Molbech ikke imperativ eller en egen interjeksjon, men preteritum av holde; som imperativform var det etter ODS’ eksempler å dømme på vei til å bli avleggs. Det samme gjelder kuns for kun; med -s analogisk fra andre adverb på -s. ODS sier at det «fastholdtes endnu i skrift i beg. af 19. aarh. af enkelte forfattere af folkelig Retning». Enda mer gjelder det ikkuns for ikkun; brukt to ganger i Catilina. Ifølge ODS er formen «selv i 18. aarh. ret usædvanlig».
En ordtype på fremmarsj i dansk fra sent 1700-tall og gjennom romantikken er rotordene, substantiviske nullavledninger, dvs. uten avledningssuffiks. De var vanlige også på 1500- og 1600-tallet, men på 1700-tallet florerte lengre avledninger på -hed. Som en reaksjon mot disse lange ordene ble nye rotord dannet i analogi med de eldre, jf. Peter Skautrup: Det danske sprogs historie (1944–70, b. 3, 349). Den opprinnelige betegnelsen «rodfund» (Sprogvild 1901) gjaldt tilbakedannelser til verb. Av slike har Catilina Hjernespind, som også Molbech har med henvisning til blant annet «Hovitz» (F.G. Howitz 1789–1826), Fordærv, hos Molbech bare med henvisning til Fordærvelse. Andre nullavledninger er Frisind, Letsind, Overdaad, Uretfærd, Utaalmod. Molbech har frisindet, men ikke Frisind. Han har letsindig og Letsindighed, men ikke Letsind. Som nevnt har han ikke Uretfærd, men uretfærdig og Uretfærdighed. Han har ikke Utaalmod, men utaalmodig og Utaalmodighed. Om Overdaad sier Molbech, etter å ha henvist til Overdaadighed: «Enkelte Nyere have brugt hiin mindre antagne Form. ‹Langt fra Vindelyst og Overdaad.› Thaarup.» (Th. Taarup 1749–1821). Molbechs behandling vitner om disse nyere ordenes inntog, og Ibsens bruk av dem gjenspeiler hans kjennskap til dem.
ORDFORRÅDET.
En rekke ord i Catilina forekommer hos Ibsen bare der, og de fleste av dem som enefunn (hapax legomenon).
ORDFORKLARINGER.
Det er neppe noe ord i Catilina som er uforståelig ut fra ordbøkenes forklaringer eller som ibsenske orddannelser. Men enkelte ord brukes i betydninger som i dag er foreldede og derfor kan bli misforstått eller for overfladisk forstått. Et eksempel kan være rædselfuld, som i Catilina brukes i den gamle betydningen «1. som medfører, forvolder Rædsel; rædsom; […] 2. som vækker, maa vække Rædsel, som man maa forfærdes over» (Molbech 1859). I nyere norsk oppfattes redselsfull særlig som synonym til skrekkelig, forferdelig, brukt om mindre dyptgående følelser enn i Catilina.
BIBELALLUSJONER OG BIBELSK SPRÅKBRUK.
Catilina inneholder en rekke formuleringer i form av direkte eller indirekte bibelallusjoner (se Ord- og sakkommentarer). Ibsen leste Bibelen fra sin tidligste barndom, men vi vet ikke hvilken oversettelse som fantes i barndomshjemmet. På det tidspunkt hans foreldre giftet seg, var den danske oversettelsen fra 1819 (DO 1819) den vanligste i bruk også i Norge.
Oversettelsen av GT er her den samme som i Christian den sjettes bibel fra 1740, mens NT er revidert. Revisjonen har også medført at det i NT er innført bruk av stor bokstav i substantiv. Når ikke annet er anført, vises det til denne bibelutgaven.
I Danmark finnes det på 1700-tallet to oversettelsestradisjoner side om side. Den ene tradisjonen skriver seg fra den første danske bibeloversettelsen, Christian den tredjes bibel fra 1550, som følger Luthers oversettelse fra 1545. Luther-bibelen ble berømmet for klarhet og god språkføring, men samtidig kritisert for at den ikke gjengav grunnteksten korrekt. Denne bibeloversettelsen kom i reviderte utgaver helt frem til 1802. For Ibsens vedkommende er det av interesse at Grimstad-bibelen (Billed-Bibel for Det norske Folk 1840), dvs. en bibel Ibsen fikk låne av apotekeren i Grimstad, følger den reviderte Luther-bibelen av 1738. Grimstad-bibelen inneholder også apokryfene.
Den andre oversettelsestradisjonen, som ble den dominerende i Danmark og Norge, innledes med H.P. Resens radikale revisjon fra 1607, der idealet er å gjengi grunntekstens ordvalg og setningsbygning så nøyaktig som mulig. I samsvar med dette tilføres teksten også en mengde forklarende parenteser og fotnoter. Resens oversettelse, revidert av Hans Svaning 1647, dannet grunnlag for flere senere mindre revisjoner, som også gjorde teksten mer leservennlig.
Det norske Bibelselskab (DNB) ble stiftet i 1816, og deres utgaver følger Resen-Svaning. DNBs reviderte utgaver av Det nye testamente forelå i 1819 og 1830. I 1818 begynte The British and Foreign Bible Society – «Det Brittiske og Udenlandske Bibelselskab» (DBUB) – å selge og utdele nytestamenter og bibler i Norge, den første tiden som samarbeidspartner med DNB. De første årene benyttet DBUB danske oversettelser. Etter hvert som DNBs oversettelser kom ut, ble disse fulgt, men med enkelte avvik i ordvalg. Den viktigste forskjellen var likevel at DBUB trykte bibler uten apokryfene. Vi finner også forskjeller i sammendragene foran hvert kapittel. Fra 1834 ble biblene trykt i Norge. De britiske biblene kom til å dominere det norske markedet størstedelen av århundret.
Selv om vi finner to oversettelsestradisjoner og en rekke revisjoner, bør ikke forskjellen mellom de enkelte bibeloversettelsene overdrives. Når det gjelder de bibelske motiver og bibelallusjoner Ibsen benytter seg av, vil det i de fleste tilfeller ikke ha noen betydning om man viser til den ene eller den andre av bibelutgavene på 1800-tallet.